ANNONSE
Annonse

Ugebladet

Ugebladet - Aarflot-familien tilbake

Av: Øystein Sande

Da Møringen i 1874 sluttet å komme ut, og Kobberstad reiste fra bygda, oppstod det igjen et tomrom i rekken av Ekset-aviser. Dette oppholdet skulle ikke vare like lenge som det forrige (1816-33), for i 1887 og 1888 kom det etter tur to aviser: Vestmannen og Ugebladet. Men 13-14 år uten avis er heller ikke noe kort tidsrom. Men den profil Møringen hadde hatt, med sine fyldige informasjoner fra både nært, mellomnært og fjernt, og sitt debattstoff - ville man tro at avisa etterlot seg et tomrom på søre Sunnmøre og i Nordfjord, og at noen ville komme for å fylle dette romrommet.1

Hvorfor ingen startet en ny avis i Volda-Ørsta-området før i 1887, er vanskelig å si. Kanskje begynte ivrigste avisleserne å abonnere på en ålesundsavis, f.eks. det relativt nystartede Aalesunds Blad, som begynte å komme ut i 1871? Dette er vanskelig å vite.

I "arverekkefølgen" av Ekset-aviser, utgitt av Aarflotslekta, er det nå Ugebladet som står for tur. Men før denne kom det en annen avis, Rasmus Steinsviks Vestmannen, som kom i 1887 og ble trykt i Aarflot-familiens trykkeri, iallfall i noen måneder. Dette er på mange måter en mer spennende avis, og skal også få omtale, fordi den er så uløselig knyttet til lokalhistorien i Volda i 1880-åra.

Volda-samfunnet i 1880-åra

I 1880-årene var Volda-samfunnet preget av uvanlig sterke konflikter, både politisk, religiøst og kulturelt. Begge de nevnte aviser (pluss et religiøst ukeblad: "Stille Stunder") hadde direkte tilknytning til disse konfliktene.

Den politiske konflikten dreide seg ikke så mye om den landsomfattende konflikten mellom Venstre og Høyre, men om motsetningene innen Venstre, med kløyvinga mellom de "moderate" og de "rene". Maurits A. Aarflot hadde, som nevnt, helt fra 1854 representert Venstre på Stortinget, og var det meste av sin lange periode i takt med den politiske stemningen på sitt hjemsted. Han var hele tida både nær venn og en lojal støttespiller for Johan Sverdrup, og kom på siste del av 1880-tallet på kant med de "rene" venstrefolkene, ikke bare i Volda, men også i resten av amtet (fylket). I Volda fikk han en aktiv gruppe mot seg (se nedenfor), og selv om han fortsatt ble støttet av et flertall lokalt, var det manglende oppslutning ellers i amtet som førte til at han mistet plassen på Stortinget i 1888.

Religiøst var det en pietistisk vekkelse i 1887 som førte til konflikter mellom "de vakte" og de som ikke ble revet med. Vekkelsen kom fra en omreisende predikant, P.G. Sand, og virket så sterkt, ikke minst i Volda høsten 1887, at den ble kalt "Sandstormen".

Kulturelt var det særlig målsaka som var stridstema. Landsmålet ble i en periode oppfattet, særlig av pietistene, som et "fritenkjarmål" som de kristne burde holde på armlenges avstand. Det var først rundt 1890 at dette begynte å endre på seg, interessant nok ved at presten og kallskapellan i Volda, Johannes Barstad (søstersønn til Maurits A. Aarflot) begynte å utgi bladet "Stille Stunder" på landsmål.2

Det som skjedde var at disse konfliktene langt på vei fløt sammen og forsterket hverandre, og tilmed kløyved familien Aarflot, med Maurits på den moderate siden og Synnøve Riste (f. Aarflot, datter av Maurits' bror Rasmus) på den radikale siden.

Vestmannen - et mellomspill

Den kjente grunnlegger og redaktør av de første landsomfattende nynorskavisene (Fedraheimen og Den 17de Mai), Rasmus Steinsvik (1863-1913), ble født i Dalsfjorden (nå Volda kommune), vel en mils båtreise fra brygga ved Ekset.

Som gutt viste Rasmus både gode evner, særlig til å skrive, og en levende interesse for det som rørte seg i samtida. Han gikk på "Voldens høiere Almue- og Lærerskole", som ble grunnlagt i 1861, reiste så til hovedstaden og tok studenteksamen i 1885. Men han hadde liten hug til å studere videre, så han reiste tilbake til Volda, der han ble god venn med ekteparet Synnøve og Per Riste.

Synnøve Riste (f. Aarflot, 1858-89) var datter av Rasmus R. Aarflot, bror av Maurits. Hun var en markert kvinneskikkelse på den tida., og i sterk opposisjon til den sterke pietismen som på slutten av 1800-tallet kom til å prege Volda-samfunnet.

Per Riste (1846-1930) var fra Sande på Sunnmøre. Han tok lærerutdannein ved Voldens høiere Almue- og Lærerskole og Stord seminar. Noen år var han omreisende bokselger og agitator ("skreppekar") for målsaka, før han i 1879 vendte tilbake til Volda og startet en ”kveldsskule” med opplæring i landsmål. Synnøve Aarflot var en av elevene hans. De kjente hverandre fra før, og ble nå bare sterkere tiltrukket av hverandre. Han fridde til henne, og hun svarte ja. Men det gikk et par år før de giftet seg. I mellomtida gikk hun på folkehøyskolen Vonheim på Gausdal, der hun fikk Volda på avstand, fikk mange nye impulser (møtte bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson) og fikk bare enda mer motvilje mot vekkelsespietismen. (Hun og Per Riste stod den mer frilyndte grundtvigianismen nærmest.) I 1881 giftet de seg, og bodde først på Sande. Faren Rasmus R. Aarflot hjalp dem med å kjøpe Ristegarden på nedre Rotset, hvor de flyttet inn i 1884.

Høsten 1885, samme år som Stortinget hadde gjort sitt jamstillingsvedtak, satte de igjen i gang et kveldskurs ("målskule") i det nye landsmålet, og nå var også Rasmus Steinsvik med som lærer. Han var godt likt av elevene, men det var bladmann han hadde mest lyst til å bli, og det er hans innsats som bladmann (avisgrunnlegger, redaktør, journalist) han er blitt kjent i ettertid, ikke minst årene etter 1905, da han arbeidet opp Den 17de Mai til den ledende målavisa i landet - en avis som i tiårene etter hans død ble en av landets største aviser.

Gjennom Synnøve fikk han leie Aarflot-familiens trykkeri til gi ut sin første avis, Vestmannen. Hun skrev et brev til sin farbror, Maurits A. Aarflot, der hun gikk inn for å ta opp igjen familiens stolte avistradisjon, og anbefalte Rasmus Steinsvik som redaktør for en ny Ekset-avis. Maurits svarte ja på oppmodingen om å få bruke familiens trykkeri, og Steinsvik kunne gå i gang med sin nye avis, første nummer kom ut 25. oktober 1887.

Hva ville Rasmus Steinsvik med den nye avisa? I første nummer kan man lese følgende programerklæring: "Aat lesaren. / Me hev lengje saknat eit høvelegt blad her paa syndre Sunnmøre, der me kunne faa veksle tankar med kvarandre um heimlege ting. Det er for aa hjelpa her, at nokre hev gjort samlag um aa faa eit slikt blad i gang, men desse faae kann ikkje gjera stort, utan folket umkring vil stydja uppunder. Her sender me eit prøvenummer for aa høyra. Innhaldet vert slik, at andre enn møringar og kann hava gangn av det. / Bladet skal heita "Vestmannen". Det vil innehalda korte utgreidingar um politikk, kommunespursmål og andre ting; so vidt det formaar, gjeva reitleidingar i ting som høyrer næringsgreinerne til; forteljingar aat ungdomen, nytt fraa innland og utland, brev fraa bygd og by og meir slikt. ... Målet vil bladstyraren bruka, avdi det fell laglegst. ..."

"… veksle tankar med kvarandre" - denne formuleringen viser at Rasmus Steinsvik delte den forrige Ekset-redaktøren Kobberstads interesse for offentlig debatt gjennom avisspaltene. Men ellers var de to redaktørene nokså ulike.Den nye avisa ble noe helt annet enn det Maurits A. Aarflot måtte ha forestilt seg, og stod for andre holdninger enn det de tidligere Ekset-avisene hadde stått for.

Rasmus Steinsvik hadde, sammen med ekteparet Riste, mange radikale ideer, både i religion og politikk, altfor radikale for de fleste av hans sambygdinger. Rasmus var klar over at det kunne slå tilbake på avisprosjektet hans om han gikk altfor tydelig ut med sine meninger, så de første månedene forsøkte han å holde sine egne meninger i bakgrunnen. Men i lengden klarte han ikke å holde seg i skinnet, og tidlig begynte han bl.a. å argumentere for allmenn stemmerett - et altfor radikalt standpunkt for Aarflot-ene den gang.

Men konfliktene ble betydelig skjerpet det da den pietistiske vekkelsen året etter (1888) kom til Volda. Både Steinsvik og ekteparet Riste var sterkt kritiske til denne, og lot kritikken komme fram i Vestmannen. Avisa ble etter hvert på folkemunne kalt "Styggemannen".

Det som provoserte pietistene aller mest, var et dikt som stod avisa 14.3.1888, "Voldsgjentorne", med direkte angrep på vekkelsen: "... Og halvgalne preikarar samvitslaust lokkar, / og gjentorne fyl deim som saudeflokkar! / I stova er det ustellt, kvar kjerald er skitet, / men ho spring ifraa det, ho er i fraa vitet! .. Upp gjente, bruk vitet! lat galskapen ende! / Kast blodiglen av deg! og syn, du er kvende!"

Diktet var usignert, men vi vet i dag at den var skrevet den kjente dikterpresten Anders Hovden, på direkte oppfordring fra Synnøve.3 Måneden etter (april) ble avisa sagt opp fra "Aarflots boktrykkeri. Eikset". Det hjalp ikke at avisa fjorten dager etterpå hadde en from langfredagssalme av Elias Blix.

Fra april 1888 het det på linja under avishodet: "P. M. Gjærders Bogtrykkeri.". Vestmannen ble derfor aldri regnet med i rekka av Ekset-aviser. Nå overlevde avisa takket være Paul M. Gjærder (mest kjent for sitt "Norsk toneblad") og hans enkle, hjemmelagede trykkeri. Skiftet av trykkeri ble ikke omtalt i Vestmannens spalter, og typografisk er forskjellen liten, bortsatt fra et noe større tittelhode.

Våren 1889 forlot Rasmus Steinsvik Volda, sammen med Gjærder og hans trykkeri. Ferden gikk til Tynset, der de slo seg sammen med Ivar Mortenson Egnund, som da hadde overtatt den kjente landsmålsavisa Fedraheimen etter Arne Garborg. De slo sammen de to avisene, som stadig ble mer og mer radikale, mistet stadig flere abonnenter, og til slutt ble lagt ned i 1891. Men det er en annen historie som ikke skal fortelles her.

Hva stod Vestmannen for, i en avishistorisk sammenheng? Steinsvik hadde ikke bare radikale ideer han ønsker å formidle videre, han ønsker seg også meningsbryting, med avisa som arena.. På den måten knytter han seg til tradisjonen med meningsaviser, de avisene som ikke først og fremst var til for å bringe annonser, nyheter og annet opplysningsstoff med redaktøren og hans meninger mest mulig i bakgrunnen - men ble startet for å mene noe, utfordre myndighetene og det etablerte, både politisk og kulturelt. Slike aviser fantes helt fra tida rundt 1814, men det var først på 1820-tallet og utover at de fikk vind i seilene. Vinjes Dølen (1858-1870) er et godt eksempel på slike meningsaviser. Det er usikkert hvor mye Rasmus kjente til denne avisa, men vi vet at han leste den neste store målavisa, Fedraheimen, og i tida i Oslo tilhørte han kretsen rundt den radikale målnannen fra Sunnmøre Olaus Fjørtoft. I den faste spalta "Volden den 22de februar [1888]." Kan vi øyne en direkt påvirkning fra Vinje og hans sterkt kritiske holdning til øvrigheta: "Politikken vaar vert ugreid no, ustød og veik. Der er eit parti som fær slingrande fraa høgre til vinstre og fraa vinstre og til høgre, og det partiet er "oftedølarne". ..." Vi kan også finne andre saker som tyder på av Aasmund O.Vinjes Dølen stod som et forbilde for Steinsvik, for med Vinje delte han både målsaka og opposisjonstrangen mot det etablerte.

På den annen side hadde han også et øye til Ekset-tradisjonen, særlig i formuleringen "... korte utgreidingar um politikk, kommunespursmaal og andre ting; so vidt det formaar, gjeva rettleidingar i ting som høyrer næringsgreinerne til ...". Man merker folkeopplysningstradisjonen i omtalen av vitenskapelige og tekniske nyvinninger (f. eks. om Edisons oppfinnelse av fonografen, og aluminium som det nye metallet), enten forbildet var Ekset-avisene eller Vinjes Dølen. Også praktisk råd for bønder hørte med: "...nokre ord om den kunnskap ein gardbrukar treng, um han skal kunne driva eit lønande gardsbruk.", eller artikler og notiser "Um kryterstell" m.m.

Denne "rådgivningstjenesten" for bøndene forhindret på ingen måte at Vestmannen mest av alt solidariserte seg med arbeiderklassen, både nasjonalt og internasjonalt: "Arbeidarane ved Ofotbana arbeider paa vilkaar, som er til stor skam for jarnvegsselskapet. Og det er skam for oss, at me skal tola slikt i vaart land. Fyrst gjeng dei der og trælar for lita løn. So nøydest dei til aa ta varurne sine av selskapet, som set dubbel pris paa alt det, det let fraa seg. ..."

Den tradisjonelle spalten "Egsæt [dato]" ble holdt ved like med det nødvendige skifte av sted, som f.eks. "Volden den 25de Oktober", med en del notiser om smått og stort, helst fra lokalmiljøet. Kanskje leste han Møringen da han var gutt (den gikk inn det året han fylte 11), for her er forbildet ganske tydelig. Også han kommenterte vær og årstider: "Vinteren er aa segja alt komen, beitingstidi er iminsto forbi...", og "Veret hev no i dei sidste dagar voret godt. Alle hev no fenget i hus. Korn og poteter på flestalle gardar eit medelsaar. Høyet sume stader rikt, andre stader medels."

Mens tidligere redaktører gjorde seg selv mest mulig anonyme (med unntak av Sivert Aarflot selv, og Jakob N. Kobberstad), var ikke Rasmus redd for å stå fram med sine egne meninger, og la andres meninger slippe til. Den 22.6. 1888 hadde han på første side en lang kommentar til et innlegg "Meir um stortingsvalet," undertegnet "R. Steinsvik." Også artikler uten signatur virker tydelig skrevet av ham, f.eks. artikkelen "Socialisme.4

Da Ugebladet kom ut med sitt første nummer 6. oktober 1888, ble begivenheten ikke kommentert i Vestmannen. Forholdet mellom disse to lokalavisene var, som man kan tenke seg, ganske kjølig, og man finner heller ingen annonse for den nye avisa i Vestmannen. Bare et par ganger ble det vist til noe som hadde stått i Ugebladet, og en gang (i 1889) kom de i polenikk med hverandre om sparebanken, det Vestmannen bl.a. kalte sin konkurrent for "bankposten".

Onsdag 8. mars 1889 kom en notis om av Vestmannen har tenkt seg "tilfjells". Dermed ble Aarflot-familiens avis igjen den eneste avisa på stedet. Kort tid etter gikk dette kulturradikale norskdomsmiljøet, med ekteparet Synnøre og Per Riste og Rasmus Steinsvik, i oppløsning. Målskulen mistet tilslutning, og planene om en frilyndt folkehøyskole ble det aldri noe av. De radikale og frilyndte venstrefolkene i Volda tapte stort sett på alle fronter.

Ugebladet

Mellomspillet med Vestmannen hadde etter alt å dømme overbevist Maurits Andreas Aarflot og hans meningsfeller om at det var på tide å gjenoppta tradisjonen med Aarflot-aviser på Ekset. Allerede før Rasmus Steinsvik forlot Volda med Vestmannen og Gjærders trykker i sekken, så det nye Ugebladet dagens lys. Det var på mange måter det rake motstykket vil Vestmannen, politisk moderat, ikke særlig debattglad, på riksmål, og vennlig overfor kirke og kristendom

Første nummer av Ugebladet forelå den 6. oktober 1888, og den kom ut, som navnet indikerer, en gang i uka: på lørdager. Under avishodet på den nye avisa het det "Udgivet af et interessentskab. / Redaktør: Lauritz Barstad. / Trykt: M. Aarflots bogtrykkeri på Eegsæt."

Laurits Barstad (1852-1928) kan man med rette kalle "Aarflot-enes mann". Han var sønn av Lars Henriksson Barstad og Gurine f. Aarflot, datter av Rasmus S. Aarflot og søster til brødrene Maurits og Rasmus. Han var ordfører i Volda i årene 1894-1904, en periode som delvis overlapper med hans tid som redaktør av Ugebladet. Som utdanning hadde han teknisk skole i Trondheim, og han tegnet noen hus i Volda. Laurits Barstad var bror av Johannes Barstad (1857-1931), grunnleggeren av det kristelige bladet "Stille Stunder", som begynte å komme ut i 1889, trykt på Aarflot-familiens trykkeri.

I en programartikkel i første nummer heter det bl.a. at "Bladet vil virke for en frisindet og jevn fremskridtspolitik, den gamle venstrepolitikk, og indeholde korte uddrag af inden- og udenlandske efterretninger, enkelte meddelelser angaaende næringsveiene og kommunale anliggender, samt bekjendtgjørelser.... / Udgiverne."

Denne forsiktige redaksjonelle linje førte til mindre meningsbryting og en svekkelse den offentlige samtalen, selv om avisa stadig har leserinnlegg fra leserne, en del av dem om lokalpolitiske saker.. Men til tider er det er påfallende hvordan avisa styrer unna lokale politiske, religiøse og kulturelle konfliktene. (Vi skal siden se et eksempel på dette.)

Vestmannen nevnes først når den skal flytte. Da heter det: "Vestmannen" forteller i sit sidste no. sine læsere, at den nu skal flytte tilfjelds, og det lader sig til, at den i den anledning er i daarligt lune, hvilket jo er tilgiveligt, da en flytning almindelig er forbundet med adskilligt kav og bryderi. Den søger saa at give sin harme afløb gjennem et riktigt velment afskedsspark til Ugebladet, men er denne gang, som almindeligt, temmelig uheldig."5 (Så følger et svar på en kritikk fra Vestmannen av hvordan Ugebladet har dekket Sparebankens regnskap.)

Fra årsskiftet 1891/92 fikk Ugebladet en ny lokal konkurrent, som også stod politisk til venstre: Søndmøringen. Etter at Vestmannen hadde dradd til Tynset, syntes de "rene" venstrefolkene i Volda at de måtte ha sin egen avis. De sendte bud til P.M. Gjærder, som ha holdt til i Bergen, om han ville komme hjem og starte ny avis. Det gjorde han. "Pengelens var han og dei pengarne som "laag og venta" rakk ikkje langt. Skrivehjelpi traut snart ho ogso, og so vart det aa lita paa seg sjølv. Likevel heldt han det gangande nokre aar. Men so vart kona hans sjuk; det hadde teke for hardt på henne alt det dei hadde lide, og so fekk ho tæring. Daa ho døydde, let han bladet gaa inn.." skriver avisbibliografen Anton Aure i en lengre omtale av P.M. Gjærder og Søndmøringen.6

Søndmøringen ble omtalt i Ugebladet allerede 12. des. 1891, på to måter:

1) Notis under "Volden, 11te december.": "Søndmøre faar 2 nye blad, et i Aalesund - "Søndmøre Folkeblad" og her i Volden - "Søndmøringen". Den sidste sendte ud sit prøvenummer siste tirsdag, og dermed er forhaabentlig "et længe følt savn" afhjulpet."

2) (Indsendt.) "Anmeldte fødsler." / "Søndmringen" hed han, og sneede gjorde det, da han blev født. / Han kom til verden paa en mørk dag før jul og i et overhændigt sneføk. ... "Søndmøringen er imidlertid først og fremst et organ, som ikke vil have noget med indflydelsesrige mænd at gjøre, mon nogen vilde nære mistanke herom. et blad "for fattig og rig", for storthingsmænd og husmænd, for by og land, for aand og hjerte. ..." undertegned "To smaaborgere."

I 1898 overtok Maurits Aarflot selv som redaktør, og fjernet linjen med opplysningen om hvem som var redaktør. Heller ikke i spaltene ble redaktørskiftet nevnt.

Den 20. desember 1902 kunne man lese følgende: "Som strax 82aarig Olding (nemlig først 13de April) nedlægger jeg ved Nytaar mit Arbeide med Pressen. Den anskaffedes her for 94 Aar siden ... Og saa tak til Læserne for af mig vist Overbærenhed og Velvilje, den jeg skal bede overført paa min Efterfølger, min Brodersøn Maurits A. Aarflot d. y. ... anskaffet sig en ny kostbar Presse af nyeste Konstruktion... I Ærbødighed M. A. Aarflot."

Bare få dager etter kom prøvenummeret på den Aarflot-avisa som skulle overleve helt til disse linjene skrives: Møre, som er tema for neste kapittel.

Innholdet i Ugebladet

Den nye avisa er forpliktet på tradisjonen tilbake til Norsk Landboeblad, og vekt på opplysning, informasjon og nyheter - samt kunngjøringer og annonser. Det praktiske opplysningsstoffet, for bønder og fiskere, blir enda mer vektlagt enn det var i skolemannen Kobberstads Møringen.7

Av de temaer som kunne være nyttige for bøndene, kan nevnes: "Vinterfodringen", "Lidt om melkeproduktion og melkens behandling, forend den er kommen til meieriet.", "En plantegift som udryddelsesmiddel for mose paa naturlige enge.", "Poteters og andre Rodfrugters Opbevaring i kjelleren.", "Lidt om turnipsdyrkningens fordele og udførelse.", "Middel mod mose paa frugttræer.", "Hvad tid bør man begynne slaatten?", "Opbevaring af stikkelsbær paa flasker" m.m.

Men teoretisk kunnskap (for sin egen skyld) hører også med, både klassiskm dannelse og de nyeste naturvitenskapelige oppdagelser, selv om denne type opplysningsstoff ikke er like framtredende. Vi finner mer at det man kan kalle "samfunnsorienterende bakkunnskap", dvs. informasjon som er viktig for å kunne fungere som samfunnsborger. Her er både klipp fra andre aviser og blader, og innsendt stoff. Eksempler: "Den norske Handel med Udlandet.", "ABC i Jury" (en grundig innføring i den nye juryordningen) og "Lidt om den nye skolelov."

Når det gjelder nyheter, formidlet Ugebladet ikke bare riksstoff og utenriksnyheter, men også lokalstoff, f.eks. referat fra herredstyremøter i Volda og Ørsta, og fra møter i lokale lag og foreninger Utenriksstoff formidles som i de tidligere aisene, med mange korte notiser under samletittelen "Udlandet" og inndelt i avsnitt etter land ("Sverig".... "Frankrig"...osv.).

Den faste spalte "Volden, [dato]" har 1. des. 1888 en politisk kommentar, som konstaterer at høyre vant stortingsvalget, og gir de radikale innen Venstre skylda for valgnederlaget. Men ellers er det sparsomt med politiske ytringer, utover at avisa en gang siterer programmet for Det moderate Venstre, og en gang kritiserer Bjørnstjerne Bjørnson for "at rive Folk bort fra Kristendommen" Også på andre måter markerte avisa seg som kristelig.

Annonsemengden var større enn i tidligere aviser, og sammen med "Bekjendtgjørelser" fyller annonsene etter hvert opp hele siste side.

Ellers finner man også i Ugebladet en del "mykt" stoff. Det som særlig skiller seg ut fra det ordinære og "harde" stoffet, er først og fremst det som går på vers: dikt og sanger. Ved religiøse høytider står det gjerne en salme i anledning en kirkehøytid..

En sak som ikke ble omtalt i Ugebladet

Det er alltid lettere å beskrive hva en avis inneholder, enn hva den ikke inneholder. Det siste kan til tider være minst like interessant som det første, men også mer krevende for avisforskeren, som da ikke bare må forholde seg til det avisene skriver, men også, på uavhengig grunnlag, danne seg et bilde av forhold og begivenheter utenfor avisa, og utfra dette "måle" hva som blir skrevet og ikke skrevet om, og hvordan det eventuelt skrives.

Dette er likevel ikke noe som bare angår (sofistikerte) forskere. I vanlige leseres kritikk av avisene de leser, hører man gjerne kritikk for at de ikke har dekket noe som leseren syntes burde vært dekket. Det er en type kritikk jeg mer enn én gang har ført når voldinger har kommentert sin lokalavis, både før og nå. Jeg har på ingen måte gjort noen systematisk studie på dette feltet, men skal likevel beskrive et etter mitt skjønn illustrerende eksempel

Som nevnt var Ugebladet helt fra starten av meget tilbakeholden med å omtale de politiske og religiøse konflikter som preget Volda-samfunnet i 1880-åra, til forskjell fra Vestmannen, hvor Rasmus Steinsvik ikke var den som skydde konfliktene. Den saka jeg her vil se nærmere på, gjaldt et meget omstridt kassererskifte i Sparebanken Volda Ørsta i 1898, som etter alt å dømme ble hissig diskutert lokalt. Den utløste engasjerte leserinnlegg i Søndmørsposten og enkelte andre aviser - men ikke i Ugebladet.

Som før nevnt var Maurits A. Aarflot aktiv med i opprettelsen av Sparebanken Volda Ørsta.8 Banken ble en suksess, den har nylig, "med pomp og prakt", feiret sitt 150-årsjubileum. Maurits A. Aarflot var som før nevnt en av grunnleggerne, og de første tiårene var både han og hans nærmeste venner og slektninger tungt inne i ledelsen av banken, både i styret og i den daglige drkft. Denne dominansen førte etter hvert til reaksjoner i lokalsamfunnene som sognet til banken, ikke bare hos "motmennene" i den religiøst/politiske konflikten, men også hos ørstingene, som syntes det ble vel mye Volda-dominans i det som skulle være deres felles sparebank. Rasmus Steinsvik satte i Vestmannen søkelyset på den makt som Maurits og "hans menn" etter hvert hadde opparbeidet seg, også i sparebanken.

En farlig "motmann" for Maurits var distriktslegen Normann Eng (1847-1921), opprinnelig fra Troms og allerede en erfaren politiker for det "rene" Venstre da han flyttet til Volda. Han ble i desember 1897 valgt til leder i det nye bankstyre, som da fikk et flertall av "motmenn". Det gikk ikke lang tid før Eng, tidlig på nyåret, fikk styreflertallet med seg på å si opp bankkasserer Laurits Barstad og lyse ut stillingen på nytt. Ørstingen og venstremannen Knut Rebbestad ble ansatt som ny kasserer, en stilling han beholdt like til han døde i 1937. Han hadde også vært initiativtaker til en nyopprettet "Aktiebank" i Ørsta, og ble til overmål bankens første administrerende direktør, uten at denne dobbeltstillingen synes å ha skapt særlige problemer; de to bankene sameksisterte i fred og fordragelighet. Det samme kan man kanskje si også om forholdene innad i sparebanken etter hvert, i og med at "Aarflots menn" etter få år gjenerobret sine posisjoner samtidig som Reppestad ble sittende som kasserer.

Laurits Barstad var, som vi allerede har sett, ingen hvem som helst i lokalsamfunnet - snarere tvert imot, kan man si: søstersønn til Maurits, redaktør av Ugebladet fram til Maurits selv overtok i januar 1898, kasserer i sparebanken fra 1889 - og ikke minst: ordfører (for Høyre) i Volda 1894-1904! Å si opp en slik mann måtte naturligvis skape bølger, hvilket det også gjorde. Her luktet det ikke bare maktkamp mellom radikale og moderate, mellom Maurits og hans "motmenn", men også "bygdekamp" mellom Volda og Ørsta. Men begrunnelsen for oppsigelsen var - om vi skal tro Eng - rent bankfaglig. Finansdepartementet og banktilsynet hadde nettopp innført nye, mer "profesjonelle" regler for regnskapsførselen i landets sparebanker, og hadde kritisert Sparebanken i Volda og Ørsta for ikke å mestre disse reglene. Eng mente da at banken trengte en mer "bankkyndig" kasserer - det var ifølge Eng og bankstyret "amatørskap" og ikke noen som helst misligheter som gjorde at Barstad måtte sies opp. Nettopp dette var det mange som ikke ville forstå eller akseptere, og tolket da (selvsagt) oppsigelsen som del av en maktkamp.

Utover våren kom det en del innlegg, pluss en redaksjonell kommentar, i Søndmørsposten i Ålesund, deriblant også et fra Eng, der han utførlig redegjorde for grunnene til oppsigelsen. Innleggene tydet på at det lokalt, i Volda og Ørsta, må ha vært et stort engasjement i saka.

Men i Ugebladet fant man verken innlegg eller redaksjonelle kommentarer! For avisforskere er dette nok et eksempel på at sterke lokale konflikter er vanskelige å takle for en liten lokalavis, i et samfunn der "alle kjenner" alle. Saka er også et interessant apropos til forholdet mellom presse og politiske myndigheter, der idealet som kjent er uavhengighet ("fjerde statsmakt"), mens man i Ekset-avisene gjennom det meste av 1800-tallet i Volda hadde et ganske nært forhold mellom den lokale makt og den lokale presse. Selv om redaktørene i Aarflot-avisene utover 1900-tallet inntok færre ledende posisjoner i lokalsamfunnet enn det redaktørene i Ugebladet (Laurits Barstad og Maurits A. Aarflot) hadde, har det vært en tilbakevendende kritikk også mot den siste Aarflot-avisa, Møre, at den er (altfor) forsiktig når det oppstår sterke lokale konflikter.

1 Akkurat dette synes å ha skjedd i Nordfjord, siden Fjordenes Tidende på Eid startet nettopp i 1874, men i sin første selvpresentasjon nevner ikke utgiverne at regionavisa på Ekset var sluttet å komme ut.

2 Se Jon Tvinnereims artikkel "Då landsmålet vart kristna" (Tvinnereim 1973).

3 Dette kan virke overraskende, men Hovden var ikke pietist, men grundtvigianer, som ekteparet Riste, og hadde en del omgang med dem.

4 Vestmannen nr.10 1888.

5 Vestmannen nr. 12 1889.

6 Avisa Aarvak den 23. des. 1910.

7 Dette var for øvrig ikke noe spesielt for Ekset-avisene; i mange byaviser på den tida var det mye nyttig opplysnings- og veiledningsstoff for de næringsdrivende i byene.

8 Inntil nylig het banken "Volda og Ørsta Sparebank", men skiftet navn da den på internett klarte å kapre domenenavnet "Sparebanken".

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse