ANNONSE
Annonse

Møre

Møre - på vei inn i nåtida

Av: Øystein Sande

13. desember 1902 presenterte Maurits Aarflot d.y. et prøvenummer av den avisa som nå i litt over 100 år har vært voldingenes lokalavis. Han. var sønn av Rasmus Aarflot og altså brorsønn av Maurits A. Aarflot (d.e.), som grunnla og i perioder redigerte både Postbudet og Ugebladet. Når disse linjer skrives (2004) er det 6. generasjon etter Sivert K. Aarflot som driver avisa, Tore og Harad Aarflot er henholdsvis redaktør og disponent. De er sønnesønner av Maurits Aarflot d.y., og deres far (Rasmus) var også redaktør.

Det første ordinære nummeret kom 3. januar 1903, og denne avisa, som i 2003 kunne feire sitt 100-årsjubileum, kom dermed til å vare lenger enn alle de foregående Aarflot-avisene til sammen.

Under tittelhodet til Møre kan vi i dag lese "Norsk landboeblad (1810) - Landboeavisen - Postbudet - Ugebladet". Avisa er altså svært bevisst på at den tilhører en avistradisjon som går helt tilbake til 1810 og til Sivert Aarflot. Aarflot-avisene utgjør dermed Norges nest eldste avishus, bare forgått av Adresseavisen i Trondheim ("Throndhiems Adressecontoirs Efterretninger" fra 1767).

Som nevnt i forrige kapittel skrev Maurits A. Aarflot d.e. i siste nummer av Ugebladet bl.a. "Og saa tak til Læserne for af mig vist Overbærenhed og Velvilje, den jeg skal bede overført paa min Efterfølger, min Brodersøn Maurits A. Aarflot d.y." Denne "brodersønnen" ble født i 1878 og vokste opp på den garden Aarflot-familien hadde kjøpt på Rotset (nå del av tettstedet Volda, og tilfeldigvis det stedet undertegnede bor). Men siden har var odelsgutt på Ekset-garden, flyttet han dit som 19-åring for å overta både gard og trykkeri. Om hvordan han bygde opp den nye avisa, fortalte han selv i Møre noen år seinere:

"Og eg var so heppen, kan eg visst segja, at eg fekk stå heilt på eigne bein og lita på meg sjølv. Slik som eg var, trengde eg meir enn nokon den skulen. Og eg fekk nok å ta fatt på, og nok å stå i etter kvart som det gjekk upp for meg kor vanskeleg det var å driva sjølv ein gard på Ekset slik at han svara seg. / Då so farbror i 1902 - 81 år gamal - vilde slutta med Ugebladet, kom spursmålet til meg um eg ville overta det og prenteverket. Eg skulle få det heile for 1000 kroner. Men so var det heller ikkje so rare greiene, pressa var t. d. snart 100 år gamal. Farbror stillte meg det heilt fritt, rådde korkje til eller frå, men eg måtte berre ikkje kosta ny presse. Dei eg kunde ha rådføra meg med av vener og skyldfolk, rådde alle avgjort frå. Men sjølv hadde eg frå det fyrste eg kom til Ekset gjort meg upp den meining at eg skulde overta og drive ogso prenteverket. Og eg tykte eg sveik mi plikt um eg ikkje gjorde det. / Soleis vart det til at eg hausten 1902 kjøpte ny presse og ein del ny skrift. Og sette meg i stor gjeld. Og gong på gong sidan var det å stifta gjeld for å fylgja med tidi. Men helsa og arbeidshugen rakk, og etter kvart gjekk det framover. Ofte var eg sjølv både setjar, prentar og bladstyret - attåt det eg hadde garden å styra. Og i 1915, då typograflønene kom upp mot 100 kr. vika - og eg hadde 3 setjarar - reiste eg til Oslo og gjekk 14 dagar i lære i "Tidens Tegn" og kom heimatt og sette inn Linotypemaskine og let typografane reise. Eg tid dreiv eg det no mest åleine, men fekk so ein dugande maskinsetjar, og sidan nøgdi hjelp i dei flinke gutane mine. / Dei hepne tiltaki, at eg presis i 1913 bygde elektricitetsverk og fekk drivkraft, og at eg presis i 1915 kjøpte Linotype-maskina, gjorde at prenteverk og blad kunde halda fram. Var ein av partane ugjort, so vilde me ikkje havt her prenteverk og blad på Ekset idag - det er sikkert." 2

Dette viser at Maurits d.y. var framsynt og var foretaksom nok til å gjøre de tekniske fornyelser som var nødvendige for at avishuset i det hele tatt kunne fortsette. Han skriver selv at han var "heppen" (heldig), men uten denne kombinasjonen av både hell og dyktighet er det usikkert om vi i dag hadde hatt noen Aarflot-avis i Volda.

Dermed var avisa i gang. Jeg skal dele den videre avishistorien i tre hovedbolker: 1) "Bondeblad for Sunnmøre" (1902-1954), 2) "Bygdeblad for Sunnmøre" og 3) "Avis for Søre Sunnmøre" (1982-dags dato). Bolkene har navn etter de undertitlene avisa selv har brukt, og gjenspeiler ganske godt de ulike rollene avisa kom til å spille i sin vel 100-årige historie - selv om overgangene mellom disse fasene er så gradvise at årstallene 1954 og 1982 er vilkårlige hva innholdetmangår.

Disse tre fasene kan, grovt forenklet, beskrives slik: I den første fasen, som "bondeblad", er det tradisjonen fra Sivert Aarflot, med opplysning og praktiske råd for bøndene, som blir ført videre. I den andre fasen prøver avisa å være en mest mulig heldekkende avis, med bredde i såvel innhold som målgrupper. I den tredje (og siste) fasen har avisa så å si funnet sin identitet som en norsk lokalavis med hovedvekt på de helt lokaler sakene, etter samme mønster som andre små fådagersaviser som er typiske medlemmer av LLA (Landslaget for Lokalaviser), som også Møre er medlem av.

1. fase: "Bondeblad for Sunnmøre (1902-1954)

Når Møre i en lang periode kalte seg "bondeblad", var det ikke uten gode grunner. Tradisjonen fra Sivert Aarflot og de tidligere Eksetavisene ble ført videre, ja avisa var en tid organ for Bondepartiet (nå Senterpartiet).

I 1910 utvidet avisa fra en til to ganger i uka, og skiftet ut undertittelen "Tidligere Ugebladet" med "Bondeblad for Sunnmøre". Samtidig gikk avisa over til landsmål som hovedmålform, etter at en stadig voksende del av innholdet kom på landsmål. Avisa ville nå "bruka landsmaalet so vidt raad. Noko stof maa vel upptakast ogso paa riksmaal, men bladet sjølv vil altid nytta landsmaal til det originale stof." Siden har Møre alltid støttet målsaka, og vært blant de avisene i landet som bar brukt mest nynorsk.

Om sin rolle i lokalsamfunnet skrev avisa i en egenannonse samme året (1910): "Fyrst og fremst vil bladet ivareta næringslivets interessor paa Sunnmøre og kva som er til upphjelp for bonden. Ved god skrivehjelp hava rettleidande stykker um jordbruk og andre næringsgreinor. Men dei meir aandsideelle saker vil heller ikkje verta sett tilside. "Møre" vil elles vera meldingsblad for heradsting, landsbruksforeiningar og dei ymse andre heradslag. "Møre" vil i det heile vera eit blad for bondebygdene, avpassa etter bondehøve og vera for bondebaten." I tillegg skal avisa selvsagt også være nyhetsavis.

Det er også interessant å observere at avisa fra da av (1910) regnet seg som selvstendig avis, ikke en ren fortsettelse av Ugebladet, i og med ny årgangsmarkering: I 1903 het det "16. aarg." (siden Ugebladet startet i 1888), men fra og med 1910 ble årgangene regnet fra 1903, slik at 1910-årgangen ble den åttende.

Som de fleste andre redaktørene i Ekset-avisene holdt Maurits en lav profil, i den forstand at han ikke skrev lederartikler. Han ytret seg helst under initialene "M.Aa.", eller gjennom en av sine andre roller i lokalsamfunnet, f.eks. "formann i Volda sogelag". Det var sjelden han tok aktivt side i saker som splittet bygda; ett av få unntak var spørsmålet (rundt 1930) om den nye kirka i Volda sentrum skulle bygges i tre eller stein. Redaktør M. Aarflot gikk inn for stein, og slik ble det.

I denne perioden som "Bondeblad for Sunnmøre" kunne man finne titler som "Slagtning af Svin", "Melkning" o.l. , med helt praktiske råd om hvordan man konkret går fram. Men en del kunne være rent kunnskapsstoff uten direkte handlingsveiledning, f.eks. "Havebrug i Norge i ældre tider." Et annet (tilfeldig) eksempel er at avisa i 1922 kunne fortelle at den "hev gjort avtale med direktør Joh. L. Hirsch um å skrive jordbruksstykker til bladet. (...) Det er faa menn, um ingen, i vaart land, som hev den kunnigheit og det praktiske syn i jordbruksspursmål som direktør Hirsch. (...) Naar me desutan er einaste blad på Sunnmøre som beinveges fær den kjende hønsemannen Elias Wie sine lærerike og kveikjande smaanæringsinnlegg, so trur me med god rett aa kunne segje, at "Møre" er verd dei 45 øre det kostar for maanaden.".3

Møre var også et "bondeblad" i den forstand at avisa brakte mye stoff fra politikk og organisasjonsliv som direkte angikk bondenæringa (skogbruk og fiskeri inkludert). Norges Bondelag (som før 1922 het Norsk Landmandsforbund) var alltid godt stoff. I 1910 kunne Maurits Aarflot med glede fortelle at Søre Sunnmøre bondelag gikk inn for å gjøre Møre til "kredslagets organ"." Da Bondepartiet ble stiftet i 1920, varte det ikke lenge før Møre ble organ for dette partiet. Redaktøren var ofte til stede på partilandsmøtene og brakte mye stoff om både Bondelaget og Bondepartiet, og før stortingsvalgene i denne perioden (1920-40) ga avisa klar støtte til Bondepartiet.

Helt fra starten og fram til kriseforliket med Arbeiderpartiet i 1935 var Bondepartiet preget av indre spenninger, mellom en ideologisk-konservativ fløy med klar front mot arbeiderbevegelsen, under ledelse av den mektige bondelagslederen Johan E. Mellbye - og en mer pragmatisk og "arbeidervennlig" fløy. Kriseforliket i 1935 kan beskrives som en seier for den pragmatiske fløyen4. Maurits Aarflot hadde nok av legning mest sympati med den konservative fløyen, og Jostein Nerbøvik beskriver ham som "ein overtydd agrar-nasjonalist" og "djupt konsekvativ".5 Likevel syntes han å akseptere regjeringen Nygaardsvold, selv om han til å begynne med ga uttrykk for en viss skepsis.

Ved årsskiftet 1935/36 overlot Maurits redaktørkrakken til sønnen Sivert Aarflot og trakk seg tilbake til gardsbruket på Ekset. Samtidig flyttet avisa og trykkeriet inn til Volda sentrum, der de helt til i dag har holdt til.

Under den tyske okkupasjonen var Møre en av 114 norske aviser som kom ut hele tida, ulikt mange andre norske bygdeaviser. I denne landsdelen gikk det relativt lang tid før tyskerne fikk full kontroll, og Møre kunne til å begynne med dekke krigen på en relativt uavhengig måte. Men utover året 1940 strammet tyskerne grepet om det meste. De kontrollerte avisene gjennom ulike instanser: Wehrmacht, SIPO (Sikkerhetspolitiet), Press-abteilung, Pressedirektoratet og NS, og det kom fra disse en strøm av pålegg, direktiver og irettesettelser, gjerne kombinert med trusler om å overta hele avisa eller nedlegge den.

I november 1941 overlot Sivert Aarflot redaktørkrakken til broren Rasmus M. Aarflot, som redigerte avisa gjennom resten av okkupasjonstida - og helt fram til han brått døde i 1966. Begge brødrene gjorde antakelig det beste de kunne ut av situasjonen, når avisa først skulle fortsette å komme ut. De trykte den tyske krigspropagandan og de tysk-vinklede krigsnyhetene, som de måtte, men ikke alltid på en måte som tyskerne satte pris på, f.eks. på side 2 istedenfor på førstesiden.

Kontrollen fra okkupasjonsmakta ble stadig tettere, som for alle norske aviser som ikke var illegale. Men Møre inneholdt også under okkupasjonen mye upolitisk stoff som trolig ville ha vært det samme uten okkupasjonen. Ja, det så av og til ut som den gamle tradisjonen med praktisk opplysningsstoff kom ekstra godt til sin rett i disse harde krigsårene, f.eks. ved artikler om at "Kålrot er betre C-vitaminkjelde enn gulrotor og potetor", "Eit sunt kosthald i krisetider, Stort forbruk av potetor kan hjelpa mykje", "Vinterlagring av rotvokstrar" og liknande. Også artikler om målsak og avholdssak så ut til å ha blitt akseptert som ufarlig av de nye styresmaktene.

Da tyskerne kapitulerte i mai 1945, snudde Møre over natta og sluttet seg helhjertet til frigjøringsjubelen. Den avisa som kom tirsdag 8. mai, hadde som hovedoverskrifter "Noreg er atter fritt!" og "Tyskland hev kapitulert". Rasmus M. Aarflot fortsatte som redaktør, og Møre var ikke blant de avisene som ble rammet av "avisoppgjøret" etter krigen.

I årene etter frigjøringen var Møre, naturlig nok, preget av gjenoppbyggingen, og det som skjedde, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I så måte kan man godt bruke den kjente klisjéen om at "avisa speiler samfunnet". Men på ett område trådte avisa meget forsiktig i disse årene, og det var i de oppgjørene som fulgte etter frigjøringen, både det ordinære rettsoppgjøret og "avisoppgjøret" mot de avisene som kom ut under okkupasjonen.

2. fase: "Bygdeblad for Sunnmøre" (1954 til 1982)

I 1954 skiftet Møre som nevnt undertittel, fra bonde- til bygdeblad. Det er naturlig å tolke denne endringen som en refleks av at samfunnet omkring nå var i ferd med å forandre seg. Selv om bøndene ennå var en stor og viktig målgruppe for avisa, var bygdesamfunnet nå i ferd med å bli mer sammensatt, med et voksende antall yrkesgrupper, både i industri og i et utall av tjenestenæringer, i tillegg til skoler og sykehus. Det ble nå viktig for avisa å signalisere at den ikke var noe rent "bondeblad", men en avis for hele lokalsamfunnet. Men det var ingen brå overgang som skjedde i 1954; det var heller ledd i en gradvis prosess, i takt med endringene i samfunnet omkring.

Det som blant annet kjennetegner denne perioden som "bygdeblad", er nettopp en tilsvarende spredning av interessefeltet, ikke bare til nye yrkesgrupper og aktiviteter, men også fra det helt lokale til det storpolitiske. På 1950-talet skrev også Per Riste (sønnesønn til den Per Riste som er omtalt i forbindelse Rasmus Steinsvik i forrige kapittel) utenrikskronikker i avisa; han var i sin tid landskjent som utenrikskronikør i NRK.

At det er en ny tid, ser man også av annonsene. Nå kommer det annonser for stadig flere varer og tjenester, gjerne for produkter som det blir reklamert for over hele landet, f.eks. for de nye vaskemidlene Blenda og SOL.

Tradisjonen med gode praktiske råd til bøndene blir likevel ikke glemt: "Betre lagring av potetene. Lagring i kasser har ein økonomisk føremon" og "Gjer husdyrromet til ein triveleg arbeidsstad for røktaren". Heller ikke sansen for teoretisk opplysning var helt glemt, f.eks. ble 200-årsdagen for Mozarts fødsel markert den 1. mars 1955.

Å bla gjennom avisene for denne etterkrigsperioden gir et godt innblikk i hvordan Volda-samfunnet utviklet seg. Hus blir bygd (og gamle revet), veier og flyplass blir planlagt og etter hvert bygd. Kommunestyret debatterer og gjør sine vedtak, noen er uenige, sier sin mening i spaltene - og får svar fra andre debattanter. Møre er (selvsagt) svært opptatt av planene på slutten av 1960-tallet for nye distriktshøgskoler rundt om i landet, og er oppglødd når en av de første, i 1971, blir lagt nettopp til Volda.

Nye studenter, gjerne med radikale meninger, skaper nytt liv i bygda - og i avisa. Som ein illustrasjon til dette vil jeg sitere fra et leserbrev en av de aller første studentene hadde høsten 1971. Her var så fri å mene noe om lokalavisa på sitt nye studiested: " (...) "Møre" er en avis så å si utelukkende for den "gamle årgang". Det som i høy grad dominerer blant oppslagene er religiøst stoff i alle kategorier, fra innvielser av kirkebygg og menighetshus til menighetsorgier på kaffe og omredigering av salmebøker. (...) Jeg er fullstendig klar over over det faktum at for mange gamle er det å lese lokalavisen deres største begivenhet, en begivenhet jeg på ingen måte vil ta ifra dem. (...) Hr. redaktør, hva med litt "oppspriting" av "Møre" slik at flest mulig kan lese den med interesse. ..."

Denne meiningsytringen falt mange tungt for brystet og utløste flere motinnlegg. - Men på ett punkt må man gi innsenderen rett: Avisa har, ved siden av jordbruk og målsak, også prioritert religiøst stoff, dvs. stoff om kirke og kristelige organisasjoner. Avisa innførte også i denne perioden en fast "preken" hver lørdag, under vignetten "Sett frå kyrkjetårnet".

Med minst like stor rett kan man si at avisa var, og er, et organ for det frie ord, svært liberal når det gjelder å ta inn innlegg og artikler fra leserne - bare ikke innholdet er for usømmelig eller uforståelig. Den offentlege debatt om viktige lokalsaker blir sikret gjennom at personer, organisasjoner og offentlige etater fritt får komme til orde, gjerne i kvasse meningsutvekslinger. Avisa selv fungerer mest som ordstyrer, og har sjelden egne meninger på "lederplass".6 Det som for mange er et ankepunkt, er at avisa, i likhet med det vi har sett i tidligere Ekset-aviser, er svært forsiktig med å omtale sterke konflikter i lokalsamfunnet

De lokale sakene er gradvis, over lang tid, blitt stadig viktigere, særleg utover på 1970-tallet og fram til i dag, altså i tida før og under den 3. fasen:

3. fase: "Lokalavis for søre Sunnmøre" (1982-)

Utviklingen i Møre de to siste tiårene består i hovedsak i at avisa tar de siste skrittene til fullt ut til å bli en "ekte" lokalavis - ganske forskjellig fra Sivert Aarflots Norsk Landboeblad, som ville dekke hele landet med opplysningsstoff av allmenn interesse. Riktignok nok skjedde det ikke med ett slag i 1982; den nye undertittelen ("Lokalavis for søre Sunnmøre") bekrefter bare en utvikling som allerede hadde vært i gang gjennom flere år, ved at de nasjonale og internasjonale sakene gradvis ble nedtonet til fordel for de helt lokale sakene.

Det går kanskje an å tolke dette vrangt, som "Skitt i Norge (og verden), leve Volda!", men ville være en helt urimelig tolkning. Voldingene er neppe blitt mindre interessert i nasjonale og internasjonale saker enn før. Dette er en periode da medietilbudet har vokst enormt, med bl.a. løssalgsaviser og nye radio- og tv-kanaler. Det er vel heller slik at det etter hvert har vokst fram en arbeidsdeling mellom dei ulike mediene, slik at folk nå holder seg bredt orientert gjennom radio, fjernsyn, og en eller flere større aviser, samtidig som dei bruker lokalavisa til det lokalavisa er best på: dei helt lokale sakene, de som ikke når opp i de større mediene (og når de gjør det, blir de ofte overfladisk og/eller negativt vinklet).

Også i layout er Møre blitt en mer "nær" og leservennlig avis, og bokstavelig talt mer fargerik. Farger tok avisa relativt tidlig i bruk, men de var lenge nokså sjeldne, inntil avisa like over tusenårsskiftet mer aktivt eksperimenterte med fargetrykk i nesten hvert eneste nummer. Så, i februar 2001, tok avisa skrittet fullt ut og innførte en ny "bladbunad". Nå er det konsekvent farger på første side, siste side og midtsidene. Førstesida har bare noen få saker og henvisninger (pluss en og annen annonse). Ytterst til venstre er det en smal stripe med svak rødfarge som forsiktig legger seg over tekst og bilde.7

"Gløs ova honnja"

Men det er ikke bare fargebruken som har gjort Møre til en "nærere" og "mykere" avis. Det myke stoffet er ikke særlig påaktet av de som taler høyt (og høystemt) om pressens "samfunnsoppdrag", om "kritisk journalistikk", om "pressa som den fjerde statsmakt" og så videre. Men det myke stoffet har andre kvaliteter enn det harde, og må veiest på en annen vekt. Dette er stoff som er upolitisk, som ikke belyser og drøfter viktige saker, men som gir gode opplevelser, som knytter leserne, unge som gamle, nærere til avisa, og som knytter oss alle nærere til det lokalsamfunnet vi tilhører.

Det myke stoffet har gradvis fått større plass, ikke bare i Møre, men i de fleste norske avisene, og spiller trolig en større rolle her enn i utenlandske aviser. Det kom gradvis inn i også Møre, særlig etter at avisa begynte å legge mer vekt på lokale saker. Sommaren 1997 tok redaksjonen det grepet å samle det meste myke stoffet på side 3, med den faste logoen "Gløs ova honnja", med ein grov profil av åtte fjell"honnj" (horn, fjelltopper) ved sidan av hverandre. Språkforma er så lokal som det går an, med dativ etter den lokale preposisjonen "ova", og "gløs", som nynorskordboka bare kjenner i verbalforma å gløse = å lyse, blenkje. Altså noe som skal lyse opp i hverdagen.

På denne siden finner man bl.a. det mykeste av det myke: nyfødte barn ved Fylkessjukehuset i Volda, med bilde, enten alene eller saman med mora, kanskje også en stolt bror eller søster. Vi finner også bilder av glade bursdagsbarn, og en fast spalte med "Møre for 50 og 25 år sidan", "Flod/Fjøre", Hårek den hardbalne, vitser, småartikler fra Nynorsk Pressekontor m.m. Ofte (dvs. når plassen ikke er opptatt av nyfødte barn) er det midt på siden en "hovedartikkel" eller to, som gjerne kunne ha stått på en annen side, men gjerne er mykere og gladere enn de andre nyhetsartiklene, f.eks. "Skidag i godver" og "Fyrste hestehoven".

Den tekniske utviklingen

Det enkle prenteverket Sivert Aarflot benyttet seg av, kan nå studeres på Sivert Aarflot-museet på Ekset (se illustrasjon på side xx). Det ble skiftet ut med en skrupresse allerede i 1824, som også finnes på det samme museet, og som fortalt innførte Maurits Aarflot d.y. både ny presse og (litt seinere) settemaskin da han begynte å gi ut Møre.

Det store framskrittet med overgang fra bly til fotosats kom i årene 1977-79. Overgangen til offset-rotasjonspresse kom allerede i 1982. Så stod den neste store framskrittet for tur: data-revolusjonen. Skjermredigering kom i 1986, med programmet Side-brekkeren, og her var Møre blant de første i Europa. I dag kan journalistene skrive teksten sin rett inn på sin egen pc og overføre den til avisas egen server, der den så blir tatt hånd om i den videre prosessen fram til de trykte avissidene.

Generelt kan man si at Aarflot-familien som regel har vært tidlig ute med å innføre det nyeste innen avisteknologi som passet for små aviser. I så måte har de fulgt godt opp grunnleggeren Sivert Aarflot, som var tidlig ute, ikke bare med trykkeri på landsbygda, men også ved å være den første norske avisa til å lage illustrasjoner ved hjelp av tresnitt.

Møre kom først ut en dag i uka, utvidet til to ganger i 1910 og tre ganger i 1916. Men så måtte avisa ta steget tilbake til to ganger pr. uke i perioden 1920-24, før den permanent kunne komme ut tre ganger - med unntak for okkupasjonsårene, da avisa grunnet papirrasjonering kom bare to ganger pr. uke. Formatet har hele tida vært omtrent det samme, med unntak for årene 1970-73, da avisa prøvde seg med fullformat (som naboavisa Møre-Nytt fortsatt bruker), men gikk så tilbake til det typiske tabloidformatet som avisa har i dag. Sidetallet lå lenge på fire sider som hovudregel, men de siste årtiene er det stadig blitt plusset på med flere sider. I dag (2004) har avisa til vanlig 16 sider,men ikke så sjelden både 20 og enda flere når stoffmengden er stor nok.

Opplag og geografisk spredning

Møre har gjennom sine vel 100 år alltid vært ved god helse, for å si det slik. Økonomien har vært varierende, men aldri på konkursens rand. Konkurransen fra andre aviser har vært til å leve med. I åra 1911-19 kom det i Volda ut en avis som het Framstig, utgitt av radikale venstrefolk, blant dei Paul M. Gjerder (kjend m.a. for "Norsk Toneblad" og sitt kompaniskap med Rasmus Steinsvik, se forrige kapittel). Ingenting tyder på at Møre var alvorlig truet av denne konkurrenten, og det ble da også Framstig som måtte legge ned. - Bedre gikk det ikke for den skrantende Ørsta-avisa Sunnmøre, som i 1926 flyttet fra Ørsta til Volda i et siste desparat forsøk på å overleve. Det gikk bare noen få månader før også den måtte legge inn årene.

Sunnmørsposten har helt siden tidlig på 1900-talet vært en avis ikke bare for Ålesund og nærmeste omland, men også for bygdene ellers på Sunnmøre. Men det var aldri tale om at avisa kunne utkonkurrere verken Møre eller de andre små lokalavisene; det var heller slik at den ble en supplementsavis og at folk heller leste to aviser framfor å si opp den ene. I dag er det vel naboavisa Møre-Nytt som er nærmest til å være en brysom konkurrent, for denne avisa dekker både ting som skjer i Volda kommune, og har et visst salg blant voldingene. Mange voldinger mener at den er en bedre avis enn Møre.

Opplaget har selvsagt økt en god del i løpet av de vel hundre årene, ikke bare ved at folketallet har økt, men mest ved at en økende del av befolkningen kjøper og leser aviser. Fra de aller første årene fins det ikke data, men opplaget var trolig bare noen få hundre. Den eldste oppbevarte abonnementslista er fra 1911 og viser i overkant av 500 abonnenter. Løssalget går ikke fram av denne kilden, men var antakelig nokså lite. Så har det stort sett gått oppover. I 1940 var opplaget 753, og passerte tusen i løpet av krigen.8 Etter krigen har opplaget fortsatt å stige, og det godkjente opplagstalet for 2001 var 3902.

Hvordan har så den geografiske spredningen vært? Vi har sett at avisa helt fram til 1984 hadde som undertittel Bondeblad eller Bygdeblad for Sunnmøre. Nå vet vi at de tidligere Ekset-avisene fungerte som regionaviser for både Sunnmøre (tidlig på 1800-talet også for Ålesund) og Nordfjord, men sikre data om abonnentene har vi bare for Landboe-Avisen. Som vi så i kapittel 3, hadde denne avisa den beste dekningsgraden (abonnentar i prosent av husstander) i Volda og Ørsta, men flere kommuner på Sunnmøre og Nordfjord lå ikke så svært langt etter. For bedre å kunne sammenlikne med Møre har jeg brukt de samme tallene til å regne hvordan avisopplaget fordelte seg mellom de to kommunene Volda og Ørsta, og regionene Sunnmøre ellers, Nordfjord og Sunnfjord. Av 250 eksemplarer av Landboe-Avisen gikk 16% til Volda, 18% til Ørsta, 38% til Sunnmøre ellers, 23% til Nordfjord og 6% til Sunnfjord.9

Men fra Landboe-Avisen i 1830-åra til Møre etter 1902 er det lang tid. Abonnementsprotokollen for 1911 viser et noe annet bilde: Av de vel 500 abonnentene var 65% hjemmehørende i Volda, Ørsta10 er nede i bare 2%, resten av Sunnmøre 25%, mens Nordfjord er nesten utradert (én abonnent). Møre var altså langt på vei en lokalavis for Volda allerede i 1911, og stikkprøver seinere i århundret viser at nokså nær to av tre av de som leste, og leser Møre, er bosatt i Volda. Prosenten ørstingar er riktignok blitt høyere (ca. 7% i 2002), men resten av Sunnmøre har gått markant tilbake (bare ca. 5% i 2002), og Nordfjord ligger nå på 1%.11

På denne bakgrunnen kan man vel si at det har vært å ta litt sterkt i å kalle avisa Bondeblad/Bygdeblad "for Sunnmøre", og det var trolig erkjennelsen av dette som fikk avisa i 1982 til å skifte undertittel til "Avis for søre Sunnmøre", selv om det også kanskje er å ta litt hardt i?12

Redaktørene i Møre

Avisa har gjennom de vel 100 årene hatt ti redaktører; Maurits Aarflot d.y. var den første og hans sønnesønn Tore Aarflot den siste. Fire av disse har kommet utenfra, og bestyrt redaksjonen i perioden 1970-1997, pluss noen kortere vikariater.

Stort sett har redaktørene holdt en lav profil, latt stoffet så å si tale for seg, bare sjelden skrevet redaksjonelle meningsytringer og heller overlatt meningene og brytningene til lokale debattanter, med redaktøren som ordstyrer. Noen unntak fra denne regelen har det vært. Som nevnt engasjerte Maurits Aarflot seg når det gjaldt bygging av ny kirke rundt 1930. Sønnen Olav Aarflot (redaktør 1968-69) var et engasjert menneske både politisk, kulturelt og religiøst, og kunne rett som det var skrive artikler om saker han glødet for; f. eks. tok han sterk avstand fra Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968. Per Nesje Nilsen (redaktør 1970-86) holdt gjennom sine 16 år som redaktør stort sett en lav profil, men kunne enkelte ganger glimte til med sterke meninger, f.eks. provoserte han mange (og gledde andre) da han på slutten av Vietnam-krigen forsvarte USA. Men slike storpolitiske lederartikler hørte til unntakene, de fleste artiklene som kunne oppfattest som lederartikler, dreide seg mest typisk om lokale saker og/eller ukontroversielle saker - av typen "Støtt TV-aksjonen", "Hald Volda reint!".

Som små lokalaviser flest har Møre aldri hatt noen stor stab av heltidsansatte journalister, og klarte seg lenge uten. Dette har vært typisk for små norske aviser; de har i en første fase klart seg med en redaktør, klipp fra andre aviser, telegramstoff, bygdemeldere og annet innsendt stoff.

Som en oppsummering av disse vel 100 årene med lokalavisa Møre kommer man ikke utenom de store endringene som skjedde i dette 20. århundret, også for avisbransjen, for de store så vel som de små avisene. Ikke bare ble produksjonsutstyret fornyet, det ble også normene for hvordan avisene skulle se ut og hva det var viktig å skrive om - og ikke minst det samfunnet og den verden omkring som avisene skulle "speile". Desse endringene merker man ein også når man sammenligner de ulike årgangene av Møre.

Men for Møres del kommer man heller ikke utenom den store kontinuiteten, ikke bare gjennom navnet på avisa. "Aarflots Prenteverk A/S", som inntil nylig har trykket Møre, er en videreføring av Sivert Aarflots trykkeri på Ekset i 1809. Det har hele tida vært i Aarflot-familiens eie, under litt skiftende navn. Mens mange andre norske aviser med tida er blitt kjøpt opp, enten av andre aviser, aksjeselskaper, eller av de store kjedene (Orkla, A-pressen eller Schibsted), er Møre fortsatt eid og drevet av Sivert Aarflots etterkommere. Avisa er nå en av de nokså få familieeide avisene i landet.

Inntil nylig var avis og trykkeri nærmest siamesiske tvillinger, men høsten 2003 skilte de lag. Jeg lar Møre (v/redaktør Tore Aarflot) selv fortelle, i en redaksjonell artikkel høsten 2003: "Frå neste torsdag vert Møre trykt hos Orkla trykk Nordvest i Breivika [i Ålesund]. For deg som lesar skal ikkje dette ha andre konsekvensar enn at det vert jamnare trykkvalitet, og at dei som bur utanfor Volda eller Ørsta får avisa si før. For annonsørane våre betyr det at dei får lettare tilgang på meir farge i annonsane sine. / Det er klart at det har vore ei vanskeleg avgjerd å ta, med tanke på at avisa har blitt trykt på eige trykkeri heilt sidan Norsk Landboeblad kom ut i 1810. Då trykt på ei eikerame, skinnballar med sverte og eit kjevle til å trykke papiret ned mot blysatsen med. Sidan då har det skjedd mykje innan trykkeriverda og Møre har hatt mange ulike trykkmaskiner. Sjølv om vi flyttar trykkinga av Møre beheld vi ferdiggjeringsutstyr og nokre trykkmaskiner. Det nye satsingsområde for trykk er digitaltrykk, noko vi vil fylgje med på. Trass i at det har vore ei vanskeleg avgjerd ser vi no mange fordelar med å flytte trykkinga. Det er ikkje til å stikke under ein stol at det har vore arbeidskrevjande og dyrt å fylgje med i utvikling i det som skjer i forkant av trykkprosessen. Sameleis har vi eit aukande ønskje om meir farge. Og i og med at vi ikkje har den store offsetmaskina å betene, kan vi konsentrere oss meir om å forme avisa." 13

Dermed er den nesten 200 år lange "symbiosen" mellom Aarflot-trykkeri og Aarflot-avis brutt. Vemodig vil vel noen synes, men det er vanskelig å avvise redaktørens mange gode begrunnelser for omlegningen, og om leserne merker noen forskjell, er det antakelig heller til det bedre.

Aarflot-avisene gjennom nesten 200 år - forsøk på en oppsummering

Dette skriftet ble til for å beskrive en side ved norsk avishistorie som er interessant på minst én måte: 1) avis på den norske landsbygda allerede i dansketida, da det fantes meget få norske aviser, og de som fantes, kom ut i de største byene; 2) et familieeid og -drevet avishus som er det nest eldste i landet, og som i dag driver en av de få familieeide avisene som er igjen i landet.

Likevel er det vanskelig å hevde at Aarflot-avisene spiller noen stor rolle i norsk avishistorie, og de tildeles da heller ikke mer enn (i beste fall) et par sider i de presse- og mediehistoriske oversiktene som hittil er blitt skrevet. Dette henger selvsagt sammen med at Volda ikke er noe mer enn et tettsted, og at lokalavisa Møre riktignok under tittelhodet kan vise til en stolt tradisjon tilbake til 1810, men ellers ikke skiller seg noe særlig ut i flokken av små norske fådagersaviser. Det som er av "storhet" i denne avistradisjonen, ligger først og fremst i den pionerinnsatsen det var av "1. generasjon" (Sivert Aarflot) å starte en avis på landsbygda i 1810, dernest av "2. generasjon" (Rasmus S. Aarflot) å starte en regionavis, den eneste mellom Bergen og Trondheim, i 1833. Begge disse to første avisene har trolig tjent som inspirasjonskilder for andre avisgrunnleggere på første del av 1800-tallet, men det er et emne for videre forskning.

Noe annet som utmerker Aarflot-slekta, er at flere av dem har spilt en sentral rolle som forgrunnsfigurer i lokalsamfunnet, med verv som lensmenn, stortingsmenn, ordførere, initiativtakere til lokale institusjoner (sparebank m.m.), pluss en rekke andre offentlige verv. Denne høye profilen er blitt senket de siste generasjonene, og dagens Aarflot-generasjon framhever seg ikke så mye i lokalsamfunnet utover nettopp sin drift av avisa og trykkeriet. Men nettopp denne tidligere så høye profilen (fra og med Siverts verv som bondelensmann) kan ha vært en hemsko for en god journalistikk, fordi avstanden fra avis til "makta" blir for kort.

Noe annet som kan sies til Aarflot-enes fordel, er at de seks generasjonene aviseiere ofte var tidlig ute når det gjaldt å ta i bruk det som til enhver tid var ny (avis)teknologi; der er arven fra pioneren Sivert Aarflot tatt vel vare på.

Hvor lenge vil så "Avishuset Aarflot" overleve? Det er som kjent vanskelig å spå, men et kvalifisert tips vil være at den nåværende generasjon av redaktør og disponent blir den siste. Men utover dette er det vanskelig å være konkret. Vil andre lokale interessenter komme inn? Blir avisa slått sammen med naboavisa Møre-Nytt, evt. i kjølvannet av en mulig kommunesammenslåing? Eller blir avisa kjøpt opp av andre aviser eller aviskjeder, slik det har skjedd med andre små lokalaviser på Sunnmøre?

Litteratur og andre kilder

Apelseth, Arne: Tildriv og føresetnad for Ivar Aasen. Bergen 1991.

Eide, Martin: Den redigerende makt. IJ-forlaget 2000.

Fet, Jostein: "Sivert Aarflot og Norsk Landboeblad 1810‑16", i Tidsskrift for Sunnmøre Historielag, 1984.

Fet, Jostein: Lesande bønder. Oslo 1995.

Fet, Jostein: Skrivande bønder. Oslo 2003.

Folkestyre i bygd og by. Norske kommuner gjennom 150 år. Universitetsforlaget 1987.

Hildre, Ellen Vigerstøl: "Reklamens utvikling i noen Sunnmørsaviser 1833-1899", i Tidsskrift for Sunnmøre historielag 1990.)

Hjeltnes, Guri: Avisoppgjøret etter 1945. Oslo 1990.

Nerbøvik, Jostein: Krigsår og motstandsvilje 1940-1945. Volda 1996.

Ohman Nielsen, May-Brith: Bondekamp om markedsmakt. Senterpartiets historie. Det Norske Samlaget 2001.

Tveite, Stein: Jord og gjerning : trekk av norsk landbruk i 150 år : Det Kongelige selskap for Norges vel, 1809-1959. Kristiansand 1959.

Tvinnereim, Jon: "Då landsmålet vart kristna", i Syn og Segn nr. 10 1973.

Volda lærarskule 1895-1995. Høgskulen i Volda 1995.

Aarflot, Maurits: Sivert Aarflot og hans samtid. Volda 1951.

Samtlige Ekset-aviser på mikrofilm (biblioteket ved Høgskulen i Volda)

Gamle abonnementsprotokollar på Sivert Aarflot-museet.

Samtaler med lokale kilder, ikke minst ledelsen i Møre.

Vedlegg

1. Sivert Aarflot søknad om trykkeribevilling.

2. Kronologisk "kart" over Aarflot-ene og deres aviser.

1 I lokalhistorietidsskriftet Voldaminne skrev jeg til 2002-nummeret en artikkel om denne avisa i anledning av at den da var 100 år. Dette kapitlet bygger for en stor del på denne artikkelen, med de nødvendige tilpasninger for dete skriftet - bl.a. at målformen er endret fra nynorsk til bokmål.

2 Møre den 24. 12. 1932.

3 Møre 15.7.1922.

4 Dette er utmerket beskrevet i boka "Bondekamp om markedsmakt. Senterpartiets historie" av May-Brith Ohman Nielsen (2001).

5 Nerbøvik 1996.

6 Med "lederplass" menes øverst til venstre på side 2, en plass som ellers mest blir brukt til vanlige saker som redaktøren vil framheve.

7 Således skiller Møre seg positivt fra naboavisa Møre-Nytt i Ørsta, som fremdeles er en fullformat-avis uten farger. Dette skal Møre ha, selv om de fleste, både ørstinger og voldinger, antakelig mener at Møre-Nytt rent journalistisk er den beste avisa av de to.

8 Nerbøvik 1996:64.

9 I tillegg til de 250 kom en håndfull aviser til andre steder i landet, og kanskje utlandet. Men disse vil ikke forrykke forholdet innbyrdes mellom disse kommunene og regionene.

10 Begge kommunene er regnet etter kommunegrensene i dag.

11 Tallene for 2002 bygger på opplysninger ledelsen i Møre har vært så vennlig å gi meg tilgang til.

12 Den eneste avisa som med en viss rett kan kalle seg "avis for Sunnmøre", er som kjent Sunnmørsposten, og Møre er bare en av hele 12 lokale fådagersaviser på Sunnmøre.

13 Møre 13.09.03.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse