ANNONSE
Annonse

Norges nest eldste avishus

Aarflot-avisene i Volda - Norges nest eldste avishus

Dette arbeidet handler om et nokså spesielt kapittel i norsk pressehistorie. Den spesielle historien er denne: I 1809, altså på tampen av dansketida, etablerte bondelensmannen Sivert Aarflot sitt eget trykkeri på garden Ekset i Volda på Sunnmøre, etter bevilling fra kongen i København.

Artikkelforfatter: Øystein Sande

På den tid fantes det i Norge trykkerier bare i de største byene. Sivert Aarflot var folkeopplysnings­mann, han etablerte bl.a. et av landets første biblioteker og en "søndagsskole" med teoretiske og praktiske fag for ungdommen. Trykkeriet skulle også brukes i folke­opplysningens tjeneste, med trykking av større og mindre skrifter I 1810 startet han en avis, Norsk Landboeblad, som etter den tids målestokk fikk et stort opplag (opp mot 600 på det meste), med abonnenter over hele landet. Bladet var en blanding av bondeblad (Landboer = bonde), folksopplysnings­tidsskrift og avis. Det stanset i 1816, og Sivert Aarflot døde kort tid etter. Men sønnen Rasmus, også bondelensmann, startet en ny avis i 1833, Landboe-Avisen, med mer typisk avisstoff enn forgjengeren Norsk Landboeblad. Dermed var det etablert en avistradisjon i familien Aarflot, som går helt fram til dagens lokalavis Møre i Volda.

Det spesielle ved denne historien er to ting. Den ene er at det så tidlig ble etablert både trykkeri og avis på den norske landsbygda - Ekset var ikke engang et tettsted, og er det heller ikke i dag, der det ligger tre kilometer utenfor Volda sentrum, og ca. 4 kilometer i retning Ørsta fra Ivar Aasen-tunet (ved Ivar aasens fødested). Ellers i landet, eller i utlandet for den del,, er det vanskelig å finne en avis som ikke var eller er lokalisert til en by, eller iallfall et mindre senter som i det minste rommer litt handel, service og/eller administrasjon. Det eneste Ekset hadde den gang, var Sivert Aarflots lensmannsembete, som før trykkeriet kom til å romme også poståpneri og bibliotek. (I dag finner vi, foruten boliger og noen få gardsbruk, bare Sivert Aarflot-museet.)

Det andre spesielle er at en tradisjon med en familieeid avis holdes ved like så lenge. I nesten to hundre år og gjennom seks generasjoner har Aarflot-er, i rett nedadstigende (mannlig) linje fra Sivert, gitt ut avis, trykt i familiens eget trykkeri. Familieeide og -drevne aviser er i dag heller en sjeldenhet, så å si en "utrydningstruet dyreart". Dagens lokalavis i Volda, Møre, bestyres og redigeres av brødrene Tore og Harald Aarflot, som er 6. generasjon Aarflot etter Sivert Aarflot, som altså er deres tipptippoldefar.

Av norske avishus er det i dag bare Adresseavisen i Trondheim som er eldre; den er direkte etterkommer til en av de aller første avisene i landet, Throndhiems Adressecontoirs Efterretninger fra 1767. Derfor "nest eldste avishus" i tittelen.

Dette skriftet skal fortelle om både det spesielle og det mer allmenne ved "avishuset Aarflot". Det kommer ut i en skriftserie som belyser uliike sider ved norsk pressehistorie, og jeg vil se Aarflot-avisene stort sett som vanlige aviser blant andre norske lokalaviser. Det var i grunnen bare Norsk Landboeblad (1810-16) som markert skilte seg ut i sin samtid, til dels etter­følgeren Landboe-Avisen (1833-45), på den måten den i sine første år var eneste avis, ikke bare i amtet (fylket), men faktisk den eneste avisa på hele strekningen mellom Bergen og Trondheim. - Men pressehistorien, både her i landet og ikke minst internasjonalt, er også preget av de markerte personlighetene, de foretaksomme avisgründerne som ikke bare startet en avis, men som satte sitt markerte personlige stempel på dem. Blant norske avisgrunn­leggere er kanskje ikke Sivert Aarflot blant de mest kjente, men han er etter alt å dømme undervurdert, noe jeg med dette skriftet vil forsøke å gjøre noe med.

Den historiske bakgrunnen for Sivert Aarflot og Norsk Landboeblad

Det kan virke naturstridig at det grytidlig på 1800-tallet skulle stableres et trykkeri på den norske landsbygda, og at det skulle brukes til å utgi en avis med spredning over hele landet. Dette må for en stor del tilskrives mannen Sivert Aarflot og hans heldige kombinasjon av egenskaper: gode evner, foretaksomhet, (ikke minst) glødende tro på folkeopplysningstanken. Men bak alle store menn vil man alltid finne en del gunstige sosiale og historiske forutsetninger som gjorde det mulig for dem å utrette det de gjorde. Helte-epos som framhever enkeltmennesket, kan være fascinerende lesning, men de overvurderer som regel enkeltmennesket og undervurderer samfunnet omkring.

De historiske forutsetningene som her skal skisseres, gjelder i like stor grad hans sambygding Ivar Aasen, som også ble født innenfor nåværende Ørsta kommune, seks år etter at Sivert Aarflot døde (Se f.eks. Apelseth 1991). Blant de store historiske linjene som førte fram til begge disse mennene, vil jeg legge hovedvekta på 1700-tallets opplysningsfilosofi.

Opplysningsfilosofien (rasjonalismen) var 1700-tallets største politisk-kulturelle strømning. Som navnet sier, var det en bevegelse som la vekt på kunnskap, både innhenting av kunnskapen gjennom vitenskapelig innsats og spredning av den til så mange som mulig. I dette siste lå det også et menneskesyn med likeverd på tvers av sosiale skiller, universelle menneske­rettigheter, og reformer i retning av mer demokrati - i det minste prinsipper om folke­suverenitet. Om ikke de europeiske stater innførte fullt demokrati på 1700-tallet, så ble det i alle fall tatt mange skritt i den retning. I Danmark-Norge gikk de styrende bort fra doktrinen om kongemakt ved Guds nåde til det opplyste enevelde og en viss grad av offentlig samtale allerede på 1700-tallet, mest embetsmenn imellom, men også med innslag av diskuterende borgere og bønder. Men minst like viktig var det at majoriteten av embets­mennene sluttet opp om den, for de stod i direkte kontakt med allmuen og hadde mange påvirk­ningsmuligheter (jfr. uttrykket "potetprest", opprinnelig nedsettende, men i denne sammenhengen snarere positivt). Fra styresmaktenes side innebar dette også tiltak som utbygging av skolevesenet og tillatelse til å opprette nye trykkerier, som i sin tur spredte bøker og skrifter til allmuen.

Begrepene "kunnskap" og "opplysning" har (minst) to sider: en teoretisk og en praktisk. Med det første tenker en gjerne på humaniora (historie, kulturvitenskapene) og den tids naturvitenskapelige landevinninger - kunnskap som er bra for menneskene uansett dens nytteverdi. (Dette var en sentral tanke i bl.a. Grundtvigs filosofi og virke, og i folkehøyskole­bevegelsen.) Men en minst like viktig komponent er den siste: kunnskap om hvordan man kan forbedre menneskenes hverdag, f. eks. hvordan man kan ta i bruk nye redskaper, nye plante­arter, dyrkningsmetoder osv. som kan både øke avkast­ningen og på andre måter gjøre livet lettere og mindre slitsomt. Det finnes selvsagt flytende overganger; i en mellomstilling kommer gode råd om fornuftig og moralsk livsførsel, f.eks. råd til ungdommen på terskelen til et vanskelig voksenliv.

Jordbruket hadde stor anseelse hos embetsstanden, ikke bare for sitt bidrag til nasjonalproduktet (og dermed som grunnlag for den staten som de tjente), men også fordi "det var det mest opphavlige og edleste yrket", som det heter i Stein Tveites bok om Norges Vel, "Jord og Gjerning" (Tveite 1959). Å dyrke jorda var dess­uten en form for patriotisme, og "jord­brukspatrio­tisme" ble et begrep på 1700-tallet. Mange embetsmenn mente dermed at det var en patriotisk plikt å dyrke jorda. Blant dem som selv hadde selv et gardsbruk, ble det utover mot slutten av 1700-tallet et mål å drive "mønster­bruk", dvs. vise hvordan man kunne forbedre produksjonen ved å ta i bruk de nyeste kunnskaper om jord­dyrking og -foredling. Her lå det også impulser fra utlandet, nærmere bestemt de franske fysio­kratene, som betraktet jord­bruket som grunnlaget for landenes rikdom og materiell framgang. Historikeren Atle Døssland kommenterer at embetsmennene ser ut til å ha inntatt en ny rolle fra midten av 1700-tallet, med "verkeleg profesjonell haldning til embetsfunksjonane sine, og med glødande interesse for å verke til det beste for næring og økonomi i distrikta sine." (Døssland 1990:418).

De jordbruksinteresserte embetsmennene organiserte seg. I 1773 ble Syndmøre Practiske Landhuusholdnings-Selskab opprettet av en gruppe embetsmenn og byborgere, etter mønster fra et tilsvarende "Selskab" i Danmark fra 1769, og tilsvarende i andre vest-europeiske land. Selskabet på Sunnmøre var blant de første i landet, og hadde som formål å arbeide for næringsutvikling, særlig innen jord­bruket. De viktigste virksomhetene var å drive opplysning, f.eks. ved gratis utdeling av nyttige småskrifter, og premier (som regel 2-4 riksdaler) for bønder som satte i verk et anbefalt tiltak for å bedre produksjonen. Disse ble kunn­gjort av prestene fra prekestolen. Forbildet var det danske Landhuusholdnings­selskab, men også Videnskabernes Selskab i Trondheim (stiftet 1760), som også hadde begynt med slik premiering (Døssland 1990).

Disse selskapene hadde historisk betydning ved at de var de første ideelle organisasjonene i landet, og dannet således forbilde for den rike organisasjonsveksten på 1800-tallet. Men bøndene selv hadde, med få unntak, ikke anledning til å melde seg inn, og hele bevegelsen er blitt beskrevet som "paterna­listisk". Landhuusholdningsselskabene, både på Sunnmøre og ellers, var eksklusive klubber, og det ble gjerne noen få ildsjeler som holdt virksomheten i gang. Da de to ildsjelene sogneprest Hans Strøm og sorenskriver Melchior Falch (som selv drev et mønsterbruk i Borgund) reiste fra Sunnmøre i 1778/79, dalte aktiviteten betraktelig, men ikke mer enn at Sivert Aarflot kunne melde seg inn i 1802. Det var først med stiftelsen av Selskabet for Norges Vel i 1809 at de ideene som lå til grunn for Landhuushold­ningsselskabene, fikk en ny giv.

En annen viktig organisasjon fra 1700-tallet var Topografisk Selskab, som ble stiftet i 1792, med det formål ikke bare å kartlegge landsdelene topografisk, men i neste omgang skaffe oversikt over tilstanden i landbruket.

Hans Strøm

(1726-1797) var altså en av de embetsmennene som drev Syndmøre Landhuus­hold­nings­selskab. Han var en av de fremste opplys­nings­­prestene, ikke bare på Sunnmøre, men i hele Danmark-Norge på 1700-talet, med en omfattende forskningsinnsats og bokproduksjon, som ble en viktig inspirasjonskilde for mange, også for Sivert Aarflot.

Hans Strøm ble født og vokste opp i Borgund (nå Ålesund), og virket som sogneprest i Ørsta og Volda i årene 1764-1779, før han slo seg ned i Eiker utenfor Drammen. Men disse 15 årene i Ørsta/Volda ble noen meget produktive år, da han ved siden av prestegjerningen drev omfattende studier av natur og folkeliv over hele Sunnmøre, på en så grundig og systema­tisk måte at det vakte oppsikt også internasjonalt. Hans store verk "Physik og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør" dannet mønster for tilsvarende studier andre steder. Han bidro meget sterkt til den kulturelle utviklingen på hele søre Sunnmøre, ikke bare gjennom sine vitenskapelige studier, men også gjennom sine moralske epistler som er samlet i Tilskueren på Landet I og II. Han er meget sentral for forståelsen av ikke bare Sivert Aarflot og hans opplysnings­virksomhet, men også den for den videre kulturelle utvikling i denne regionen, ikke bare med med Sivert Aarflot, men også med Ivar Aasen og de høyere skolene i Volda allerede fra 1854 (Voldens høiere Almueskole), fram til dagens Nynorsk Kultursentrum (med Ivar Aasen-tunet) og Høgskulen i Volda.

Strøm var ikke bare forsker, men også meget interessert i den praktiske anvendelse av naturvitenskapelig kunnskap, f.eks. i kosthold og leging av sykdommer og plager, og han hadde sitt eget husapotek. Botanikken var en nyttig vitenskap, og kunne bl.a. brukes til å finne og bearbeide planter til farging av tøy. Alt dette er inter­esser vi også finner igjen hos Sivert Aarflot. Det er sagt at Hans Strøm inkarnerte opplysningstida på Sunnmøre, og det er på mange måter riktig, men da må det føyes til at han slett ikke var alene.

Sivert Aarflots liv og virke

Det var på denne historiske bakgrunnen at Sivert Aarflot kunne trå fram på den historiske arenaen. Med sin bondebakgrunn tok han opp i seg de impulsene som kom fra embets­mennene, særlig Hans Strøm, og førte dem videre.

Sivert Knudsen Aarflot ble født 23. oktober 1759, i Follestadalen i Ørsta (se oversiktskartet), som odelsgutt på garden Aarflot som faren, Knud Pederson, drev. Familien levde, som folk flest, under enkle kår. Nokså tidlig ble den unge Sivert fortrolig med ulike former for gardsarbeid, men la tidlig for dagen sterke boklige interesser, og skaffet seg kunnskaper på egen­hånd gjennom bøker som han enten lånte eller kjøpte. Noe særlig skolegang fikk han ikke, i det alt vesentlige var han selvlært.

Sivert ble konfirmert da han var 16, under kapellan Claus Frimann, men det var Hans Strøm som stod for "kunnskaps­testen", og ble imponert over den unge mannens gode kunn­skaper. Seinere (i 1800) skrev Sivert at han nest etter Bibelen var Strøm størst takk skyldig, særlig "for hans Opmuntring at kige ind i flere Videnskaber, især Natur­historien". I en annen sammenheng skrev han at "min Strøms Tilskuer [Tilskueren paa Landet] havde indgydet mig de Tanker, at man uskyldigen kunde øve sig i flere Slags Videnskaber enn relegionslæren." Etter at Strøm hadde flyttet fra Volda, skrev han til Sivert og ga ham "nyttige og gode Veiledninger".

Da han var 19 år, ble han av Hans Strøm satt til å være omgangsskolelærer, et yrke han hadde i ca. 15 år (1778-93). Dette kunne til tider være kjedelig, men det passet ham bedre enn gardsarbeid, og det ga ham god anledning, ikke bare til å se hvordan bøndene ellers levde og arbeidet - men til å skaffe seg bøker, og til å skrive ned gamle kulturtradisjoner.

I 1798 ble han utnevnt til lensmann i Voldens Skibrede, og kjøpte da en relativt stor gard på Ekset i Volda, som han ryddet og bygde ut - og gjorde til base for sin mangesidige virksomhet. Ekset (se kartet) var som sagt ikke noe tettsted, men lå (og ligger) likevel ganske strategisk plassert, på veien mellom Volda og Ørsta, og ganske kort vei ned til Voldsfjorden, der det var en brygge som bl.a. tjente som anløp for postforsendelsene til området.

Rollen som "bondelensmann" var på den tida en viktig institusjon i den tids offentlige forvaltning, med oppgaver som innkreving av skatter og avgifter, politiarbeid, utskriving av soldater m.m. Lensmannen var en formidler mellom øvrigheten og folket, som "lokal­samfunnets representant" i styringsstrukturen. Det kunne selvsagt være en vanskelig dobbeltrolle, men den ga også muligheten til å fungere som konfliktløser. Bondelensmannen var knyttet til det lokalsamfunnet han kom fra, og kunne ikke flyttes til et annet sted. Og det var slett ikke uvanlig at lensmannsvervet gikk i arv fra far til sønn.

I tillegg til å være lensmann fikk Aarflot flere offentlige verv som også bidro til å gjøre ham til en "storkar" i lokalsamfunnet. Han ble "Sectionschef" for en del av kystvernet (men uten å delta i krigen mot Sverige), og ikke minst viktig i denne sammen­hengen: Han ble poståpner på det lokale postkontoret, like ovenfor brygga ved Voldsfjorden.Hit kom det ukentlig post fra Borgund, ikke minst aviser fra både Christiania og fra Danmark. Dette skulle få stor betydning for hans seinere rolle som avisutgiver.

Men, trass i alle disse betydningsfulle offentlige vervene; det er mest av alt som folke­opplys­ningsmann over et bredt register Sivert Aarflot er blitt husket for. Han ville opplyse bondealmuen, først og fremst i sitt eget distrikt, men gjerne over hele landet. I dette folkeopplysningsprosjektet nedla han ikke bare en betydelig og idealistisk arbeidsinnsats, han satset også mye av sine egne økonomiske midler. Men han var ingen opposi­sjonell, langt mindre en opprører, av den typen man kan finne i andre og mye mer undertrykkende samfunn enn det relativt liberale dansk-norske dobbeltmonarkiet ved overgangen til det 19. århundre.

Heller enn å være i opposisjon (mot-strøms) opererte Aarflot med-strøms i forhold til det politiske og kulturelle regimet han levde under, som på mange måter var opplysnings­vennlig. Han spilte på lag med både embetsmenn og kongemakt - og fikk belønning i form av æresbevis­ninger fra høyeste hold. Hans samtidige, Hans Nielsen Hauge, som er enda mer kjent for bl.a. folkeopplysningsarbeid, møtte som kjent motbør, til og med fengselstraff. Når Sivert Aarflot slapp dette, er hovedforklaringen at han ikke hadde noe religiøst ærend, men holdt seg til det rent verdslige.

I 1797 skjenket han hele sin rikholdige boksamling til et "frit Laane­bibliotek" for lokalbefolkningen. Alt året etter opprettelsen var biblioteket i flittig bruk. Ved startet i 1797 inneholdt det 84 bind, men det vokste stadig, og ble ført videre av hans sønn Rasmus. Før den store brannen i 1844 inneholdt det over 1000 bind, deriblant også kart, mineralprøver og herbarium.

I 1803 satte han i gang den såkalte "søndags­skolen", som var en form for friunder­visning i teoretiske og praktiske emner for ungdom. Undervisinga måtte være på søndagene, for de andre ukedagane var stort sett fylt med arbeid. Lokale var det ikke så lett å finne, og løsningen ble sakrestiet i kirken. Han underviste i flere fag: lesing, skriving, regning, bibelhistorie, geografi, astronomi, zoologi, botanikk - og jordbrukslære. Også dette tiltaket fikk oppslutning og ble ført videre, både med andre lærere og andre steder på Sunnmøre.

Året før, i 1802, ble Sivert Aarflot medlem av det da nokså sovende Syndmøre Landhuusholdningsselskab, som han i noen år klarte å blåse nytt liv i. I 1811 grunnla han "Sogneselskabet for Voldens Præstegjelds Vel" som en lokalavdeling av Selskabet for Norges Vel, som nettopp var blitt stiftet under en nasjonal stem­nings­bølge etter vedtaket om et eget norsk universitet. Dette "Selskabet" skulle ha ansvar for landets både materielle og kulturelle opplysning. Lokallaget i Volda overtok ansvaret for søndagsskolen, og det kom til nye lærere og nye avdelinger andre steder på Sunnmøre.

Gjennom sin lesning skaffet Aarflot seg en god oversikt over den tids kunnskaper, ikke minst med tanke på hva som kunne komme til praktisk anvendelse innen jordbruk, husholdning og lindring eller helbredelse av sykdommer. Han ble etter hvert, igjen ved selvstudium, nokså legekyndig og hjalp folk ved sykdom og andre problemer de trengte hjelp til. Han var brukte gjerne ulike urter som medisin, og hadde et helt "apotek" på garden sin.

Til opplysning for sine "med-landboere" (bønder i området) forfattet han mange småskrifter til utdeling, men han måtte sende dem enten til Bergen eller København for å få dem trykt. Dette fant han upraktisk, og som den praktiske mannan han var, fikk han den lyse ideen at han selv kunne etablere et trykkeri. Riktignok fantes det den gang trykkerier bare i de største byene, men hvorfor ikke være den første på landsbygda?

I desember 1807 sendte han så en søknad til Kongen i København om trykkeri­bevilling. Det var en lang og respekt­full søknad (se Vedlegg 1), der han argumen­terte utførlig for nytten av et slikt trykkeri, at det ville være meget praktisk med et trykkeri mellom Bergen og Trondheim, som en viktig støtte til den opplysnings­virksom­heten han hadde begynt med gjennom lånebiblioteket og søndagsskolen, ved at han selv kunne utarbeide trykte skrifter uten å sende manus lange veier for trykking.

Søknaden gir også et godt bilde av den tids skriftprosa, men lange og snirklete formuleringer før man kom til saken, og ikke minst den ærbødighet, for ikke å si under­danighet, som man viste når man henvendte seg til øvrighets­personer, kongen i København ikke minst. Første periode etter "Til Kongen!" begynner med "Som fød og opdragen i en Dalebygd hvor ofte mislig Kornvækst og Uaar indtræffer..." og rommer hele 94 ord før punktum. Ærbødigheten vises i formuleringer som "Allernaadigste Konge!" og "det jeg herved allerunderdanigst ansøger". Ordet "allernaadigst" brukes fire ganger, "aller­underdanigst" hele sju ganger. Han argumenterer utførlig både for sine gode (og lojale) motiver, hvor nyttig et slikt trykkeri ville være, og hvilke manuskripter (i 13 punkter) han har liggende klar til å trykkes. Søknaden blir avsluttet med en beskrivelse av det "Ugeblad" han også vil trykke, det som er temaet for neste kapittel.

Men midt i all underdanigheten satte han fram to ønsker om privilegier: at hans trykkeri skulle være det eneste mellom Bergen og Trondheim, og at "Ugebladet" kunne sendes portofritt, både i Norge og dels til Danmark.

Søknaden ble innvilget alerede året etter, og i 1809 var trykkeriet på Ekset på plass, installert i ei røykstove mellom hovedbygningen på Ekset og brygga nedenfor (dit posten kom). Selve bly-typene ble kjøpt inn fra Tyskland, mens både rammene og pressa var hjemmesnekret (fundament av eiketre, treramme, en tung trerull og to skinnputer til trykksverten). Etter vår tids målestokk var det et nokså primitivt trykkeri (Se figur), men det muliggjorde en omfattende trykk­sakproduksjon som vi i dag ikke helt kan anslå omfanget av, grunnet brannen på Ekset i 1844.

Til å hjelpe seg fikk han en boktrykker fra Trondheim, Andreas Steen, til Ekset, hvor han hjalp til med å komme i gang, og lærte opp sønnen Rasmus i typografiens vanskelig kunst. Mens Steen var på Ekset, kom han iblant også med enkelte tekstlige bidrag til avisa, og da han var tilbake i Trondheim, startet han sin egen avis.

Om trykkeriet kunne virke beskjedent, ble det snart senter for en stor, lokal kulturell virksomhet. Mange av skriftene var små, og kunne selges til bøndene fopr en overkommelig pris, eller deles ut gratis. I tillegg til å trykke skrifter med teoretisk eller praktisk opplysning, en årlig almanakk, og avis, fungerte trykkeriet etter hvert også som forlag og bokhandel, også med salg av bøker fra andre forlag. Trykkeriet ga også andre skriveføre folk i omegnen anledning til å få trykt manuskripter som de hadde liggende (Fet 2003).

Sammen med lånebiblioteket, søndagsskolen og "Sogne­selskabet" (lokallaget av Norges Vel) utgjorde disse nyskap­ningene ute på Ekset det som er blitt kalt "Ekset-institusjonen", et kulturelt kraft­senter, hvor også Ivar Aasen hentet verdifulle intellektuelle impulser og fikk utgitt ulike tekster der, bl.a. sin sunnmørsgrammatikk.

Betydningen ble ikke mindre ved at flere av etterkommerne til Sivert Aarflot ikke bare drev trykkeriet (med avis), men også i høy grad tok del i samfunnslivet og hadde framtredende tillitsverv både lokalt og nasjonalt (ordførere, stortingsmenn m.v.).

Denne folkeopp­lysningsvirksomheten ble drevet, som før antydet, ikke i opposisjon til, men i høyeste grad på lag med "det etablerte", dvs. et opplyst enevelde med en embets­stand som for en stor del arbeidet for opplysning og for bedre produksjonsmetoder, i denne omgang innen jordbruk, i neste omgang også innen andre næringer. Og hans innsats ble verdsatt og belønnet av de samme styresmakter og embetsverk. Av det Danske Landhus­holdnings­selskab fikk han i år 1800 gullmedaljen "Den fortjente til ære", og et par år etterpå fikk han av kong Christian den 7de gullmedaljen "For ædel dåd". Men den aller høyeste utmerkelsen var utnevnelsen til ”Dannebrogsmann” i 1809 av kong Frederik den sjette. Denne kan bare sammenlignes med seinere tiders norske St. Olavs orden. I den danske leseboka for ungdom "Patriotiske Handlinger af danske og norske", som S. Soldin ga ut i 1806, ble Sivert Aarflot tatt med som eksempel på "gavnelyst" og samanliknet med de fremste danske opplysningsmennene (Aarflot 1951:95).

Men den store arbeidsinnsatsen hans, hvorav Norsk Landboeblad tross alt utgjorde bare en del) røynte på helsa hans. I 1817, 14. juli, døde han, 57 år gammel. Da stod sønnen Rasmus klar til å føre livsverket hans videre. Neste kapittel skal handle om Sivert Aarflots bidrag til norsk pressehistorie: avisa Norsk Landboeblad.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse